SKOPRODUKSJON I HEMNE

Det var Ingar Dyrnes som startet opp med produksjon av sko på Kyrksæterøra i 1909. Født på Dyrnes, Smøla. Sønn av Dyrnes, Hans S. (fra Vågå, 1835-1906) og Dyrnes, Ingeborg T., født Grimsmo. Ingar Dyrnes var gift med Olga Dyrnes, f. Lyngstad (fra Frøya, 1884-1943). Handelsutdannet dro han tidlig rundt som reisende i lær og skotøy og hans første kunde var en skomaker på Nord-Møre. Dyrnes solgte lær til skomakeren og kjøpte senere ferdig produserte sko tilbake fra ham.  Men etterhvert var bestillingene så mange at den stakkars skomakeren ikke klarte å levere nok! Det ga Dyrnes ideen om selv å starte opp med produksjon. Det begynte beskjedent med et par mann hjemme på et loft, men i 1917 bygde han en skofabrikk ved kommunekaia. Etter krigen var antall ansatte oppe i 42. Fabrikken ga fra første stund kjærkomne arbeidsplasser til menn og kvinner i Hemne Kommune.

Ingar Dyrnes skofabrikk hadde til da vesentlig produsert grove brukssko og støvler som ble solgt over hele landet under merkenavnet ID. Ingar Dyrnes hadde en rekke styreverv både i Trondheim og i Hemne. I etterkrigsårene satt han i styret i Trondhjems Mekaniske Verksted, Fosen Aktie Dampskibsselskap og Forretningsbanken. I Hemne var Dyrnes engasjert på flere felter i kommunal virksomhet og satt bl.a. som styreformann i Hevne Sparebank.

I september 1949 ble 40-årsjubileet i Dyrnes Skofabrikk feiret på Hansens Pensjonat på Kyrksæterøra. Året etter kom Falkanger fra Trondheim inn på eiersiden. Det nye navnet ble Dyrnes & Falkanger Skofabrikk med Trygve Aalberg som leder. Dyrnes var støtte og medarbeider innenfor ledelsen inntil sin død i 1955.

I 1953 ble Alfred Johannessen ansatt som ny disponent og med ham i ledelsen ble fabrikken ledende leverandør av herresko og skistøvler på det norske markedet. Johannessen kom fra Bergen der han hadde startet som volontør (lærlingestilling på kontor) i G.C. Rieber og derfra gått til skofabrikken Nye Real som lagersjef. Denne fabrikken hadde senere gått inn i Bergens Skofabrikk, der Johannessen hadde virket som modellør, verksmester og plansjef. Han hadde også en del av sin utdannelse i England.

Skoproduksjonen var i dårlige lokaler ved kaia på Øra, det var vanskelig å få til rasjonell drift der. En springflo som i 1951 overflommet kontorlokalene i fabrikken, ga et kraftig varsel om feil beliggenhet! Midt i 50-årene startet planleggingen av en ny fabrikkbygning og arkitekt Roar Tønseth fra Trondheim ble engasjert til å tegne det nye anlegget. Det var flere kommuner som gjerne ville ha den nye fabrikken - lenge var Løkken Verk i Meldal et aktuelt sted. Men styret, med sorenskriver Aage Thor Falkanger som formann, besluttet at Kyrksæterøra var stedet!

Hemne kommune ga tomt til ny fabrikkbygning og 8.mai 1957 ble første spadestikk tatt. Snart reiste det seg en moderne murbygning på 1000 kvm. Ved årsskiftet 1957/58 sto nybygget ferdig og produksjonen kom i gang på nyåret 1958. Samtidig fikk den nye fabrikken navnet Falk Skofabrikk as. Norges mest moderne fabrikk i sitt slag med en kapasitet på 400 par sko pr. dag. Hovedartiklene var herresko, beksømsko, skistøvler og arbeidssko (Slitern) I slutten av februar 1958 ble den nye fabrikken innviet. Det var omvisninger på fabrikken og på ettermiddagen ble produksjonsutstyr flyttet til side og omgjort til festlokale med 200 gjester. Neonrør og lamper ble overtrukket med blå stjernehimler av papir og girlandere var trukket tvers over rommet for å skape en hyggelig stemning!

Falk Skofabrikk as var med sine vel 60 ansatte på dette tidspunkt den største bedriften i Hemne og ordfører Ole Kjønsvik og arbeidernes tillitsmann Alfred Lervik uttrykte begge stor takknemlighet overfor Falkanger for å ha satset på en ny fabrikkbygning på Kyrksæterøra framfor en flytting av fabrikken. Arne Falkanger fremhevet arbeidsmiljøet som var skapt i bygda gjennom mange år. Han roste arbeidsstokken for sin positive innstilling og innsatsvilje til beste for sin bedrift!

På denne tiden var det hele syv skofabrikker bare i Trøndelag som tilsammen sysselsatte ca. 250 personer. Fire av disse fabrikkene lå i Trondheim - bl.a Skofabrikken Nidaros, en i Namsos og en i Bangsund, samt Falkangers egen skofabrikk i Hemne. Med sin tradisjon for produksjon av skistøvler kunne Falk Skofabrikk naturlig nok benytte seg av Torbjørn Falkangers navn i markedsføringen av sine modeller. Falkanger var en kjent aktør innen norsk og internasjonal skihopp og hans navn klang godt i hele Norge i årene omkring 1960.

I den nye fabrikken økte produksjonen og før 1960 passerte Falk Skofabrikk hundre ansatte og var den nest største industrielle bedriften på Trøndelagskysten. I 1962 arrangerte Falk et fem måneders nåtlerkurs ved Hemne Yrkesskole med sikte på å sysselsette flere innen dette viktige håndverket i skoproduksjonen. Dette kurset ble snart gjort permanent ved skolen.

I 1963 var produksjonen kommet opp i 200.000 par sko pr. år. Utvalget spente fra elegante herresko av merket Upper Ten til de robuste skistøvlene, som hadde gjort fabrikken særlig godt kjent. For å skaffe bolig til arbeiderne som kom utenfra for å begynne på fabrikken, bygde Falk i 1968 et hybelhus for 13 leietakere. Her bodde primært yngre jenter som kom fra fjorder og øyer rundt Hemne og det var faktisk ikke så rent få som fant seg både jobb og kjæreste og ble gift etterhvert!

I tillegg til Torbjørn Falkanger selv, kunne Falk Skofabrikk etter hvert bruke flere berømte navn fra skisporten i sin markedsføring. Både skihoppere og langrennsløpere brukte støvler produsert hos Falk, bl.a. dem sovjetrusseren Vladimir Belousov som vant gull i stor bakke i OL i Grenoble i 1968. Det ble etterhvert betydelig eksport fra Kyrksæterøra, til mellom-Europa, Sverige, Sovjet og USA. I 1970 var samlet utførsel av disse skotypene ca. 30.000 par. Fra Norge totalt ble det i 1975 eksportert 600.000 par skisko, til en verdi av 40 mill.
Falk Skofabrikk var med på messer nede i Europa - bl.a i München, Grenoble og Zürich.
I 1971 dannet Falk Skofabrikk as sammen med tre andre produsenter, Madshus Skifabrikk på Biri, Eide Sportsvarefabrikk Leksvik (staver) og Røyken Jernvarefabrikk (bindinger) et felles organ for markedsføring på det voksende utenlandske markedet.: SKILOM - Nordic Ski Equipment as. Ideen var å selge pakkeløsninger som skulle gjør kunders valg av utstyr enklere.

Optimismen var stor ved Falk ved inngangen til 70-tallet. Lokalene ble utvidet og ved siden av Holla Smelteverk var Falk stadig den største arbeidsplassen i Hemne. Men etterhvert kom signaler om økt press fra import av utenlandske sko. Da satset Falk på å slutte å produsere herresko og satset kun på skistøvler. I samme periode trakk Falkanger seg ut på eiersiden og disponent Johannessen stod som hovedeier av fabrikken. Kapasiteten var 150.000 par skistøvler pr. år og fabrikken investerte store penger i et nytt polyurethananlegg som laget såler av kunststoff og støpte sålene fast til overlæret på skistøvlene. Falk Skofabrikk as var først i verden med denne nye teknologien - og det hadde i høyeste grad sin pris! Det ble mye prøving og feiling, sålene knakk og kom i retur. Men etterhvert klarte man å løse utfordringene.

Falk satset friskt på et konkurranseutsatt marked i en utfordrende tid og holdt det gående i noen år framover. Men til slutt var det ikke lenger håp for bedriften. Etter store endringer i ledelse, eierskap, styringsstruktur og nedbemanninger ble Falk etter noen vanskelige år slått konkurs 9.november 1982. Kommunen, banker, Distriktenes Utbygningsfond og private aktører hadde tapt store penger. Falk Skofabrikk - og norsk skoproduksjon i sin helhet, var i realiteten historie!

På dette tidspunkt var det Nils Snekvik & Sønner as som eide lokalene. Snekvik kjøpte lokalene i et forsøk på refinansiering av bedriften rundt 1980. I januar 1983 la 10 tidligere ansatte inn bud på produksjonsdelen av Falk med tanke på oppstart av Nye Falk. Dette etter initiativ fra ordfører Gunnar Bjørkøy. Man prøvde en stund - men det gikk dessverre heller ikke.

I utgangspunktet var det absolutt ikke noe som var galt med Falk Skofabrikk, arbeiderne, skoene eller ledelsen. Det var tidene som endret seg dramatisk - det ble fri import fra utlandet, ikke minst fra asiatiske land. Norsk skoindustri (og tekstilindustri) hadde ingen sjanse! 30 skofabrikker forsvant på 10 år. I 1950 var det 120 skofabrikker i Norge - i dag er det 2-3 små produsenter igjen. Det var mange av de norske bedriftene som hadde satset stort på eksport av sine varer. Men mange av landene som importerte sko og tekstilprodukter fra Norge, fant etterhvert langt rimeligere alternativer fra andre land. Joggesko fra Korea og herreskjorter fra Kina. Slik ble det - og slik er det også i dag.

 

Tekster er gjengitt med tillatelse - blant annet hentet fra "Godt skodd i hundre år" Th. Falkangers jubileumsbok 2017.
Denne nettsiden er et forsøk på å ta vare på historien som mange var en del av.